|
<<
back to texts Morgenbladet 11.06.99
I ubevoktede
øyeblikk At fotografering har med vold å gjøre, kommer tydelig fram i det engelske "to shoot a picture". "å ta et bilde" har en lignende, om enn noe mindre voldelig betoning av fotografens rolle. Det visuelle fremheves som noe som tilhører den avfotograferte, og som fotografen tilraner seg. Det ligger da også voldelige undertoner i Lundins "Bilder av en familie". En familie er avfotografert i ulike familiære sysler: de sitter på verandaen, griller i hagen, går tur i skogen, leker med barna, er på vei inn og ut av bilen. Estetisk minner bildene både om "Se og Hør"s kjendisreportasjer og om stillbilder fra kriminalfilm. Fotografiene er tatt i all hemmelighet, og dette viser seg i komposisjon og positurer. Den grovkornete, lysømfintlige filmen, telelinsetilnærmingen og motivene som gjerne er overlappet av buskas eller andre forstyrrende elementer, forteller at de avfotograferte ikke vet at de blir sett. Den samme blandingen av brutalitet (fra fotografens side) og sårbarhet (hos de avfotograferte) som kjendisreportasjene kjennetegnes ved, preger bildene. Personene er avbildet i lite heroiske positurer, i gester som ikke er ment for andre enn de aller nærmeste. Bildene overskrider en grense som tilsier en viss likevekt; at den som bli tatt bilde av er oppmerksom på fotografen og kan forberede seg, sette opp en maske og beskytte sitt indre gjennom kontrollert kroppsspråk. Her er personene tatt "off guard". Den selvbiografiske bakgrunnen for billedserien er som følger: mannen som er familiefar var Lundins første bestevenn og forbilde: "Han gikk i klassen over meg og var den tøffeste av oss. Det var han som viste veien og jeg som fulgte etter. Han turde å hoppe fra femmer´n, hadde sex før meg, og når jeg var gammel nok til å kjøre moped hadde han allerede solgt sin." Senere ble veiene deres skilt ad. Som ubemidlet kunstner har Lundin senere oppsøkt mannen, og fått tillatelse til å spionere og fotografere på familien, så lenge han selv ikke blir oppdaget. Bildene er dermed resultat av en reell, men iscenesatt situasjon, hvor de involverte har blitt enige om spillereglene på forhånd. Rammefortellingen motiverer valg av objekt, og gir tittervinklingen en metaforisk betydning. Fotografens altomfattende interesse for sitt objekt blir i sammenhengen som en parallell til barndommens beundrende iakttagelse; den avfotografertes likegyldighet overfor fotografen som en parallell til den beundredes selvtilstrekkelighet. Ubalansen i situasjonen gir fotografiene er merkelig ladning: Den som ser, og som har makt til å feste det visuelle til filmen, er ekskludert fra handlingen. Den som lever selvtilstrekkelig i sitt liv er ubeskyttet, uoppmerksom på at han blir observert. Lundins billedserie appellerer til titterbehovet; å bryte inn i andre personers liv uten selv å delta. Det er likevel noe sårt i dette, som går utover det tidstypiske i det å være opptatt av familien, fokus på det "alminnelige", uraffinerte og det personlige. Avstanden mellom fotograf og objekt blir manifestert som en ubrytelig regel, hvor kjernefamilien behandles vekselvis som "villdyr som kan våkne, og som må behandles med varsomhet", og som "idyll" som på grunn av sin tydelige sårbarhet hvert øyeblikk kan bli grusomt forandret. Den underliggende terroren går begge veier. At det er fotografiet som framkaller denne ubehagelige følelsen sier selvfølgelig noe om hvilke referanser det er fotografiet bærer med seg (actionfilm med kamerasiktet som kikkertsikte på gevær), men det rører også ved en opplevelse av livet slik det leves i vår del av verden. Bildene av familien er festet til film av en utenforstående, a en som selv ikke deltar eller har tilgang til godene. Det skal ikke mere til enn en liten sivilisasjonstretthet før dette slår inn med en voldsom følelse. Copyright Kulturkanalen og Morgenbladet 11.06.99 |
|
|
|